Det er lett å forveksle ‘lengre’ og ‘lenger’. De to ordene er tross alt nesten identiske, både i form og betydning. Holder du tunga rett i munn, er det imidlertid ikke så altfor vanskelig å lære seg når det er riktig å bruke hvilket ord.
For å forstå når man skal bruke ‘lengre’ og når man skal bruke ‘lenger’, må vi først se litt på ordklasser – nærmere bestemt adjektiv og adverb. Adjektiv er ord som beskriver substantiver, altså steder, personer eller gjenstander (‘en høy mann’). Adverb minner om adjektiv, men i stedet for å beskrive substantiv, beskriver de verb, altså handlinger (‘mannen ler høyt’).
Vi må også snakke om noe som heter gradbøying. Gradbøying brukes til sammenligninger, og både adjektiv og adverb kan gradbøyes. Det finnes tre ulike grader: positiv (‘en høy mann’ / ‘mannen ler høyt’), komparativ (‘den høyere mannen’ / ‘mannen ler høyere’) og superlativ (‘den høyeste mannen’ / ‘mannen ler høyest’). Både ‘lengre’ og ‘lenger’ er komparativformer – men av ulike ord.
- Les også: Vi tilbyr korrekturlesing og språkvask!
Adjektivet ‘lang’ blir til ‘lengre’
‘Lang’ er et adjektiv, og beskriver derfor et sted, en person eller en ting (‘en lang mann’). Når det står til et substantiv i intetkjønn, heter det ‘langt’ (‘et langt stykke’). Bøyningsskjemaet blir som følger:
Positiv | Komparativ | Superlativ |
---|---|---|
lang(t) | lengre | lengst |
Det betyr at vi får ‘en lengre mann’ og ‘et lengre stykke’.
Adverbiell bruk av ‘langt’
Her kommer det som gjør det litt komplisert: ‘Langt’ kan også brukes som et adverb, altså at det beskriver et verb (‘mannen gikk langt’). I disse tilfellene blir bøyningsskjemaet som følger:
Positiv | Komparativ | Superlativ |
---|---|---|
langt | lenger | lengst |
Det betyr at vi får ‘mannen gikk lenger’.
(Merk imidlertid at i setningen ‘mannen gikk et langt stykke’, står ordet ‘langt’ til et substantiv (‘et stykke’), og er derfor et adjektiv. I komparativ blir det da ‘mannen gikk et lengre stykke’. Her gjelder det altså å holde tunga rett i munn.)
Adverbet ‘lenge’ blir til ‘lenger’
Ordet ‘lenge’ er et adverb, nærmere bestemt et tidsadverb; det handler om noe som foregår over en lang periode (‘mannen ventet lenge’). Bøyningsskjemaet blir som følger:
Positiv | Komparativ | Superlativ |
---|---|---|
lenge | lenger | lengst |
Det betyr at vi får ‘mannen ventet lenger’.
Usikker? Sjekk positivformen!
Dersom du er usikker på hva som er riktig å bruke av lengre og lenger, kan du sjekke hvilket ord som er utgangspunktet – altså hvilken form ordet har i positiv.
Skal det være ‘en lengre mann’ eller ‘en lenger mann’? I positiv er det enkelt å se at det riktige er lang, ikke lenge – det heter ‘en lang mann’, ikke ‘en lenge mann’. Da blir det riktig å bruke lengre.
Skal det være ‘mannen ventet lengre’ eller ‘mannen ventet lenger’? I positiv ser vi at det skal være lenge, ikke langt; det riktige er selvfølgelig at ‘mannen ventet lenge’, ikke at ‘mannen ventet langt’. Den riktige formen blir da lenger.
Sammenfall i komparativ
Det kan være greit å være klar over at det noen ganger blir sammenfall mellom komparativformene til langt og lenge. Dette gjelder spesielt i tilfeller hvor lenger kan beskrive både tid og avstand, avhengig av hvordan man tolker setningen.
Se for eksempel på setningen ‘mannen gikk lenger enn planlagt’. Er det her snakk om tid eller distanse? Handler det om at han gikk lenge (i mange timer), eller handler det om at han gikk langt (mange kilometer)? Her er det tross alt mulig å si både ‘mannen gikk langt’ og ‘mannen gikk lenge’. Betydningen er imidlertid forskjellig.
I slike tilfeller kan man vurdere å omformulere setningen. Ved å heller si at ‘mannen gikk tur lenger enn planlagt’, tydeliggjør man at det er snakk om tid (‘mannen gikk tur lenge’); og ved å si ‘mannen gikk en lengre tur enn planlagt’, forstår man at det er snakk om distanse (‘mannen gikk en lang tur’). På den måten blir det ingen tvil om setningens betydning.
- Les også: Vi tilbyr tekstproduksjon!